single menn homo seksy menn

I mellomtida var jeg forelsket i flere klassekamerater. Homofili var fullstendig tabu, jeg husker det ikke som et skjellsord, bare som et stort, svart hull. Ingen snakket om det, og de attraktive guttene i klassa så nok på meg som en middels interessant, om enn nerdete, venn. De ante neppe noen gang hva jeg følte. Mine forelskelser var på behørig avstand - det begrenset seg til litt diskret kikking i dusjen etter gymtimene.

På grunn av skoleprestasjonene ble jeg nok sett på som vellykket — og en av mine "flammer" fra den tida har i ettertid sagt at han hadde ønsket at han var meg — som fikset det meste. Jeg husker lite fra samtidas diskusjoner om homofili. Rundt gikk Dynastiet på TV, hvor Blake drepte Stevens kjæreste, og i virkelighetens verden ble en jeg kjente til brutalt drept — riktignok mange år senere.

På Narvesen fantes spennende impulser fra den store verden. Jeg svingte ofte bortom bladhylla hvor jeg fant Playgirl, bladet med nakne, kjekke amerikanere som modig så inn i kameralinsa. Jeg var vel fylt 18 før jeg første gang tok mot til meg og kjøpte bladet med meg hjem — det var min første "komme ut"-handling, ovenfor en totalt ukjent Narvesendame.

Det var ei tid med mye innestengt frustrasjon. Da en av mine drømmegutter fra klassa lot seg avbilde naken i lokalavisa, fikk jeg mye å tenke på. Han var skoleflink, en selvsikker idrettsgutt, kjempetrivelig og med sensualiteten liggende som en aura rundt seg. Jeg ble inspirert nok til å dra på stranda og ta bilder av meg selv med selvutløser.

På bildene av en 18 år gammel Meg ser jeg en svært sexy, naken fyr som tilsynelatende ubekymret ser inn i kameraet i naturskjønne omgivelser. I realiteten var fyren svært usikker på seg selv og sin plass i verden. Han var naken, slank, fortsatt jomfru — og ukysset! Men med guts nok til å sende filmen til fremkalling, ihvertfall.

Jeg var dårlig til å bli kjent med folk, men kom da etter hvert inn i et sosialt miljø hvor jeg fortsatt var langt inne i skapet. Jeg studerte ivrig og fikk gode resultater. Kjærlighetslivet lå på vent — jeg abonnerte på Playgirl og var for øvrig aktiv på internett-"bulletin boards" hvor det var mulig å utveksle elendighetsbeskrivelser med skaphomser i andre land.

Så det var vel noen anonyme amerikanere som - nest etter den lokale Narvesendama - først fikk vite at jeg var homofil. Tenkte jeg mye på det?

Vel, det var vel verst når vennskaplige samtaler ble litt mer intime, når venner snakket om sine kjærlighetssorger og det var forventet at jeg også skulle si noe, men ikke hadde noe å si. Jeg følte at jeg ikke kunne delta som et fullt medmenneske — jeg tok imot betroelser men delte ikke.

Og så var det mange ensomme stunder hvor jeg drømte om kjæreste og sånt — det fantes jo kjekke medstudenter også, må vite. Når en av mine medstudenter, som jeg var hodestups forelsket i ei stund, begynte å kalle meg "pus" for gøy, føltes det både helt riktig og helt feil. Jeg var ikke plaget av tro på at homofili var knyttet til synd, skam og sykdom — i hvert fall ikke i voksen alder.

Som ateist var gudenes ulike synspunkter irrelevante for meg, og jeg hadde stor tro på at homofili var riktig og fint. Men jeg var redd for å miste folk jeg var glad i som så annerledes på det. Det var mot slutten av studietida at jeg kom ut — ca. Etter lange diskusjoner med meg selv i dagboka mi, hvor jeg lenge tenkte at jeg skulle vente med å komme ut til foreldrene mine var borte, kom jeg endelig til at jeg måtte gjøre noe. Og jeg var fast bestemt på at mor og far skulle være de første som fikk vite det - de skulle ikke få vite det via andre.

Så det ble en vanskelig telefonsamtale med mor som tok det forholdsvis fint og en rekke nervepirrende samtaler med venner og familie. Det var en enorm lettelse — og som så mange andre tok jeg litt av i åpenhet, blant annet ved å gå med homobuttons til hverdags for å få nyheten ut til flest mulig. Kort etterpå var rommet i kollektivet tapetsert med plakater av kjekke gutter, som i en sterkt forsinket pubertet. Jeg gjorde bruk av "Ta Imot Nye"-kafeen som LLH drev, og fant meg etter hvert en kjæreste der som jeg var sammen med et par år.

Han ga meg mitt første kyss og min første avsugning, han ble min første samboer og etter hvert den første jeg slo opp med. Det er forøvrig en svært god novelle, som gjennom linjene i en tilsynelatende triviell samtaleform, viser hvordan den menneskelige synergieffekten virker; hvordan alle i et samfunn på en eller annen måte er del av det samme problemet, uansett hvor perifer man tror man er, og hvordan man som menneske og venn på godt og vondt påvirkes av hverandres valg og livsførsel.

I det store og det hele er det en novelle om trøst. Og det er dette som er stikkordet: Homokulturen har tradisjonelt utspilt seg alle andre steder enn i hjemmet. Som katter forlater homsene hjemmets lune rede om natten, og går ute for å treffe likesinnede. Men det fantes en periode, i kjølevannet av den første AIDS-boomen, hvor den homofile mannen begynte å holde seg hjemme.

For å fortsette kattemetaforen, så ble han både tam og stueren. Og det i flere betydninger av ordene. Kravet om forandring i seksualvanene gjorde at utelivet ble mindre attraktivt, hvilket for en periode førte til at han i stor grad ga avkall på sin gamle livsstil, og begynte å dyrke hjemmet og alt hva det innebærer av huslige sysler og materielle behov. Og i og med Partnerskapsloven hadde han også nå noen å være hjemme for.

Dette er i utgangspunktet en mer frigjort mann, som riktignok er mer moderat i sin framtoning, og kanskje også mindre promiskuøs enn før, men som likevel har større mulighet til leve ut sin seksualitet uten å bli betraktet som annerledes eller å være tvunget til å velge en annerledeshet.

Noen vil oppleve dette som en vinn-vinn-situasjon, som handlet om å gi og ta, selv om det for mange føltes som det var de heterofile som satte premissene: Dersom du legger ned stemmeleiet og dropper de slappe håndleddene, så skal vi akseptere deg som en av oss. Men resultatet har uansett blitt at homofili er både mer akseptert, og normalisert, og at det nå sannsynligvis er lettere for flere å komme ut av skapet. Mye tyder også på at det er enklere å bli gammel som ny.

For mens den tradisjonelle homsekulturen dyrker og holdes i live gjennom ungdommen, er den nye homsekulturen en arena som er skapt av og for mer modne menn, med mer tradisjonelle, heterofile interesser.

Det er ingen overdrivelse å si at den nye homofile mannen har blitt møtt med stor interesse. Og ikke bare fra homofile.

For plutselig har også den heterofile delen av samfunnet fattet interesse for den homofile mannen. De har oppdaget ham, både som en potensiell sterk kjøper, og som en vare. Dermed har han også gjennomgått en sterk forenkling. Mens den gamle homoklisjeen var en skrullete, feminin mann, som kledde seg i drag, og levde et lyssky liv i skam og fordekthet, er den nye så godt som hundre prosent heterofil med unntak av en liten, sjarmerende brist.

Og det er denne bristen som gjør ham attraktiv for kvinner, og ufarlig for menn, og som gjør at markedet ser ham som et stort potensiale. Dette har ført til at han, fra å være en anonym, homofil mann som i hovedsak ble den han ble gjennom å praktisere sikker sex og leve i et åpent juridisk regulert parforhold, er blitt forvandlet til en solstråle av en person, som skinner i all offentlighet, og som utmerker seg gjennom et sett av gitte egenskaper: Først og fremst er han vår alles beste venn, vår egen lille maskot.

Han har god økonomi, spennende leilighet, og hund. Han har alltid tid, og er interessert i å diskutere alt fra følelser til matretter og blomsterdekorasjoner. I tillegg er han ekstremt morsom, på en litt frekk, rett-fra-levra måte, og han utmerker seg både i selskapslivet, så vel som på tomannshånd.

Han er, selvfølgelig, åpen homofil og så a-seksuell, renslig og tam i sin fremtoning at han med letthet kan inviteres, med eller uten partner, til regjeringsmiddag på slottet.

Denne karakteristikken er selvfølgelig bare beskrivelsen av en klisjé; den bygger delvis på noe som er sant Per-Kristian Foss , som alle klisjeer gjør, og den er så sterkt forenklet Will Truman , og så fri for nyanser og motsetninger, at den ikke har noen likheter med et virkelig menneske — hvilket paradoksalt nok gjør det mulig for alle å kjenne seg igjen i den.

Men, som sagt, gjenkjennelsen er en lur rev, som man bør ta med en klype salt. For hva er det egentlig man kjenner igjen? Er det en person, eller er det ens egne fordommer. Og ikke minst, hvem er det som kjenner seg igjen? Sannsynlighetene er derfor stor for at den homofile maskoten ikke finns.

Han er et påfunn, skapt av heterofile for heterofile. Og homofile, som har vært så utsultet på rollemodeller at de tar hva som bys dem. I virkeligheten, derimot, er han som han alltid har vært, like sammensatt og motsetningsfylt som et hvert annet menneske, med eller uten slappe håndledd. I alle fall fram til nå. For homsemaskoten har hatt stor gjennomslagskraft i mediene, og har dermed skapt forventninger til homofile — først og fremst fra heterofile, men også fra homofile selv. Dermed har Will Truman, i all sin stereotype fremtoning han oppfyller jo også fordommene så til de grader, at en av de andre karakterene ved en anledning spør ham om det er mulig å bli mer stereotyp blitt et ideale.

Det er jo en gang sånn, at når en påstand blir repetert nok ganger, og med stor nok kraft, så har man en tendens til å begynne å tro på den, samme hvor urimelig den er. Det er en variant av å lyve så man tror det sjøl. Derfor har kanskje maskoten blitt reell likevel. Og hva er det som kjennetegner ham i de sammenhengene han opptrer i?

En ting er sikkert. Han er ikke lik fra gang til gang, men ser ut til å ha visse fellestrekk som går igjen fra film til film. Et av de meste grunnleggende trekkene er at han er morsom. Humor er hans forse, derfor er han nesten ene og alene å finne i komedier, gjerne det som kalles romantiske komedier. I thrillere har han ingenting å gjøre, så fremt han ikke er en psykopatisk massemorder som flår sine ofre og syr kjoler av huden deres. Men i så fall er han heller ingen representant for homomaskoten.

I kriminalfilmer og dramaer er han også relativt fraværende. Det må liksom være en grunn til at en person skal være homofil for at han skal være med i en film. Hvis ikke er det på en måte ingen vits. Mang en manusforfatter, eller også konsulent hvis han eller hun er ærlig kan antagelig bekrefte det:.

Hvorfor skal hovedpersonen være homofil, hvis han ikke skal komme ut av skapet, eller være noens meget forståelsesfulle venn? Hvilket strengt tatt bare kvalifiserer til en birolle, spør du meg. Hvorfor skal han ikke være homofil? Men hva har du tenkt at han skal gjøre da? Det å være homofil er jo ikke akkurat et plot. Nei jeg skjønner jo det. Jeg tenkte han skulle ha et vanlig dilemma, som en hvilken som helst annen person i en film.

Han kunne for eksempel være en mann som sliter for å realisere sin drøm om å bli sveiser? Dans er jo så populært om dagen. Det er da vel ingen som vil bli sveiser. Sveis er jo helt ute! Hvorfor skulle noen kjempe for å ville bli sveiser i dag?

Nei, si det … Konsulenten: Men uansett om det blir dans eller sveis… må han være homofil? Nei, han må ikke. For det er vel ikke meningen at dette skal være en homofilm? Det skal være en film for alle. Jeg tenkte det kunne være moro å prøve å lage en film hvor hovedpersonen ikke er definert gjennom sine kjønnsbestemte egenskaper, men gjennom måten han takler et dilemma på.

Og det er da jeg spør meg selv: Hvorfor la en homo representere et dilemma, som en hetero kan gjøre minst like bra? Ja, da snakker vi!

Hvorfor nevnte du ikke det med en gang? Den romantiske komedien har blitt homomaskotens fremste virkefelt. Dette er den genren som fører det maskuline og det feminine sammen, og som derfor er det best egnede området for denne karakteren. Om man skal tro på markedsføringsteorier er det action som trekker guttepublikum og drama som trekker jentepublikum. Skal de gå på kino sammen, må det være for å kose seg og le, og til det er den romantiske komedien — og homomaskoten — velegnet.

Han kan både more, sjokkere og røre. Og siden han er så godt som a-seksuell i sin fremtoning han kan gjerne snakke om at han har sex, men vi vil aldri se at han har det , truer han ingen.

Vi vil altså ikke oppleve lignende tilstander som vi hadde da filmen Priest Bird, gikk på norske kinoer, og publikum, under den eksplisitte, men velgjorte sex-scenen, ga høylydte uttrykk for at de ble skikkelig kvalme. Ingenting av det i romantisk komedie, alt er betryggende urealistisk.

En fullstendig gjennomgang av homomaskotens alle forekomster på film, ville kreve en avhandling, og ville måtte inneholde en egen del om de to erketypiske utgavene av denne rollefiguren: Den oppgaven er så omfattende at jeg ikke vil gå inn på den en gang.

I stedet vil jeg beskrive homomaskotens forekomst i tre av de mest suksessrike filmene som har gått på kino de siste femten årene. To amerikanske, og en norsk. Den kom i , året etter at partnerskapsloven ble vedtatt i Norge, og har allerede rukket å bli en klassiker. Filmens suksess har vært så omfattende og vart så lenge, at den fremdeles blir skamløst kopiert, hvert år, i en enda mer skamløs tro på at publikum ikke vil oppdage det.

Og etter hvert har kopiene blitt så mange og så forflatet, at det ikke lenger er så lett å få øye på originalen. Dermed framstår Fire bryllup og en gravferd fremdeles som en annerledes og unik film som skiller seg ut fra mengden, og som derfor ikke er helt representativ for genren. Dette er en film som det ikke er helt lett å bli klok på, den er laget med en utspekulert intelligens og sjarm, som gjør den besnærende og lett å like, men som samtidig, om man orker å gå den etter sømmene, gjør den ekstremt irriterende.

Noe av det beste med filmen er det nærmest vanntette samsvaret mellom tittel og handling. For det den handler om er nettopp fire bryllup og en gravferd — eller om man vil, kjærlighet og død — ikke noe mer. Dermed oppleves den også som enhetlig i handlingen. Det er i og for seg store temaer, som behandles med en usedvanlig letthet, og man kan ikke påstå at den lodder spesielt dypt, men det gir den seg heller ikke ut for å gjøre, dermed blir den lette og pludrende omgangen med temaene paradoksalt nok en del av filmens styrke.

Da den kom føltes den på mange måter moderne, både i sin overflatiske måte å beskrive samtiden på, og de tilsynelatende gode intensjonene om å si noe fint og menneskelig om noe menneskelig og fint, på en søt og enkel måte. Den var også tidlig ute med å presentere det nye mantra for all senere filmproduksjon: Konstellasjonen av karakterer, en vennegjeng, føltes også ny og frisk. Dette var samme år som Friends kom på lufta første gang, og den nye urbane samlivsformen hvor man dannet en storfamilie av enslige venner, var ennå et nytt fenomen.

Den totale ignoreringen av klasseskillene — som var så opplagte at de lyste en i øynene da man så den — var også moderne, og antagelig helt i tråd med nyere markedsøkonomisk tenking. Man avskaffer alle ideologiske konflikter og sosiale forskjeller ved å bestemme seg for at de ikke finns.

Det er som å diskutere Guds eksistens med en kristen. Siden hele hennes verdensbilde er basert på at Gud finns, faller hele grunnlaget for diskusjonen bort, og alle motargumenter preller følgelig av.

Slik de gjorde på publikum da de så Fire bryllup og en gravferd. For de kjøpte det. Og ingen syntes det var noe rart å se en engelsk film der mennesker fra vidt forskjellige samfunnssjikt var bestevenner, uten at det med et ord ble forklart hva som bandt dem sammen eller hvordan de hadde blitt kjent med hverandre i utgangspunktet.

Her hang arbeidsledige folk i kollektiv sammen med representanter fra de rikeste familiene i England en av dem ble til og med gift med Prins Charles , og alt var som det skulle være. Ikke noe rart med det. Ikke i det hele tatt. Like ukarakteristisk som Fire bryllup og en gravferd er for sin genre, i alle fall om man sammenligner den med etterfølgerne, like atypisk er også fremstillingen av det homofile paret. Den ene, som spilles av John Hannah framstår som en lun, hyggelig person, som egentlig kunne ha vært hvem som helst, og som har så få av de egenskapene som normalt karakteriserer homomaskoten at han framstår som relativt menneskelig, og en det derfor er mulig å identifisere seg med.

Partneren, spilt av Simon Callow, som jo er noe av en flamboyant skuespiller med mange homofile roller på cv-en, er mer forutsigbar, og oppfyller flere av de stereotypiske egenskapene. Han er brautende og morsom, sier ting høyt som andre bare tenker, og har en outrert klesstil. Det er uvisst hvilken funksjon de to har i filmen, bortsett fra å vise et slags inkluderende storsinn fra filmskapernes side.

For her skal jo alle få være med på festen, rike og fattige, døve og homofile; vi gjør ikke forskjell på noen. Dermed representerer også filmen et slags utopisk demokrati der alle forskjeller er utslettet, der ingen er noe bedre enn noen andre, og der Vogue-journalister bare syns det er hyggelig å ha omgang med helt vanlige folk.

Hadde ikke iveren etter å skape dette klasseløse, fargerike fellesskapet vært så stor og overtydelig, kunne dette saktens ha fungert, for med unntak av noen klisjeer, så er homoparet i Fire bryllup og en gravferd bortimot troverdig. Dermed kunne dette kanskje ha vært en film som viser at homofile eksisterer og er en del av samfunnet, som frie, uavhengige individer, som slipper å leve på heterofiles nåde i form av hoffnarrer eller maskoter. Men dette er ikke en slik film. Og det var heller ikke sant det jeg sa om at de homofile ikke har en funksjon i filmen, for det har de: Og om det er et grep i Fire bryllup og en gravferd som har satt standard for kommende romantisk komedier, så er det nettopp dette.

Homomaskoten må dø, eller i alle fall skades så pass hardt at vi syns synd på ham. I Fire bryllup og en gravferd er det den sprudlende fargeklatten Simon Callow som ofres, etter et hjerteinfarkt forårsaket av vill og energisk dans. Og når jeg først er i gang med å korrigere meg selv, kan jeg like godt gjøre det en gang til. For det er heller ikke sant at det ikke gjøres forskjell på noen.

Mens det i hele resten av filmen har vært viktig å vise at alle på en eller annen måte tar del i den samme velstanden, blir det plutselig påkrevet å vise at det dessverre ikke er sånn likevel, ikke når det kommer til de homofile.

Et sted må tydeligvis grensen gå. Så mens alle de heterofile holder sine bryllup på store gods, blir Callow gravlagt på en avsides kirkegård i et industriområde. Det er en trist scene, som også fungerer som et vendepunkt for hovedpersonene i filmen: Rent bortsett fra et underlig valg av location, så er faktisk dette en av de beste scenene i hele filmen.

Den er både rørende og ekte, og om det er på grunn av scenen i seg, eller et W. Auden-dikt som resiteres, er ikke så godt å si. Antagelig er det på grunn av Auden. Jeg lurer på hvem det var som kom på å bruke det diktet. Det var uansett et lurt valg, for det gjorde inntrykk på folk. Derfor skal man ikke se bort fra at det er Audens fortjeneste at Fire bryllup og en gravferd av mange huskes som en varm og menneskelig film.

Brooks´ As Good as It Gets , men han blir grundig banket opp, og så hardt skadet at han havner på sykehus og dermed ikke kan ta seg av hunden sin. Gjennom hele filmen fremstår han som en hjelpeløs figur, en ulykkesfugl av en homofil kunstner, som blir lurt av elskeren sin, frastjålet kunsten, og ender opp i forvaring hos Jack Nicholson.

En situasjon som fortoner seg som rene helvetet, men som vi på en eller annen måte skal oppfatte som et hell i uhell. Det er ikke så godt å skjønne hvorfor Kinnear skal være homofil, bortsett fra at det gjør ham enda mer ynkelig, og at det gjør Nicholson enda mer storsinnet og hjertevarm.

Det ikke nok at han ofrer sin tid for å hjelpe sin nabo, han hjelper en homofil nabo! Da jeg så filmen tenkte jeg at Kinnear var så hjelpeløs og stakkarslig at det hadde vært like greit for både ham og oss om han døde. Men majoriteten av publikum var tydeligvis ikke enig i det. For filmen gikk som en kule. Og folk likte tydeligvis å se Jack Nicholson ta vare på en ulykksalig homomaskot.

Det var nesten så de kunne tenke seg å ha en selv. I alle fall tidligere kinodirektør Ingeborg Moreus Hansen, som under åpningen av Filmdagene, presenterte As Good as It Gets som en film som får deg til å ønske at du hadde hatt en homofil nabo. Den var ikke like elegant laget, og klarte heller ikke å glatte over inkonsekvente grep og hull i manus, slik de gjorde det i forgjengeren.

Dermed ble man sittende med en del spørsmål underveis, hvilket førte til både skepsis og irritasjon — i alle fall hos denne tilskueren — som jo er en uting om man vil ha folk med på en heisatur av en film. I likhet med Fire bryllup og en gravferd får man heller ikke her noen forklaring på hvem hovedpersonen er, bortsett fra at hun jobber i Dagbladet og blir forrådt av kjæresten.

Utover dette er hun tilsynelatende helt alene i livet. Ingen familie, ingen venner, ingenting. Heldigvis dumper hun bort i en gammel venninne fra ungdommen, og vips, så er hun tilbake som et midtpunkt i en gjeng som hun forlot for mange år siden. Conradi oppfyller alle av homomaskotens krav. Han klarer til og med å inkorporere noen av de gamle stereotypiene i sin karaktertegning. Dermed er han både affektert på en gammeldags, skrullete måte, og mandig på en heterofil måte — og begge deler på en og samme gang.

Ellers er han alt som forventes av ham: Han ikler seg gjerne artige hodeplagg, og liker å invitere til middag. Han er alles beste venn. Og han er syk.

... Og for homofile kvinner og menn er det nesten ingen. I tillegg til sveisingen jobbet hun som en sexy danser på kveldstid, og selv om hun allerede hadde. jan Menn i dameklær Erotiske Damer Par Søker Mann Alvøy Usa Porn Jenter Og Porno. Ha Sexy Tits Erotisk Novelle Homo. Live sex chat Xxx. Meet Sexy Gays In Your Area! Join! Hook Up with a Hot Man! Sign Up! Single Møre Og Romsdal Homofile Menn Interessert I Homser Dating. Leter du etter Møre.

KÅTE MODNE MENN BØSSE REALESCORT NORGE

Single menn homo seksy menn

LINGAM HOMO MASSAGE PRAGUE GRATIS NORSKE PORNOFILMER